Dimitteringsattest for Niels Jensen Øre
På loftet lå det et gammelt, sammenbrettet papir. Utbrettet målte det 28cm ganger 45cm. Det er et trykt skjema skrevet med gotiske bokstaver og fylt ut med håndskrevne, gotiske bokstaver. Arket er delt i to der venstre side er skrevet på dansk og høyre på tysk. Det er en dimitteringsattest datert 1756 som har ligget og ventet på våre nysgjerrige øyne i 250 år.
Her er innholdet:
Hans. Kongl. Majest. til Danmark og Norge, etc.etc. bestalter General Major af infanteriet, og oberst over et norsk gevorben regiment til fods.
Nicolai Friderich von Reichwein
Gjør hermed vitterligt, at nærværende, den Manhafte Niels Jensen Øre født udi Faaberg Sogn nu Tre og Tyve Aar gammel, ved mig Allernaadigst anbetroede Regiment, under Hr Capitaine Huitfeldts Compagnie, siden den 12 May Anno 1754 og saaledes udi toe Aar og sex Maaneder, som Musqueteer haver tient, og udi saadan Tid, ved alle forefallene Occasioner efter sin allerunderdanigste Pligt, forholdet sig ærlig og troe, som det en ærekiær og tapper Soldat sømmer og anstaar: Men som han formedelst tilfalden Svaghet nu skal dimitteres. Saa medeeler jeg hannem herved hans velfortiente ærlige Afskeed; Og er dernest til alle Høye og Nedrige, Militair- og Civil- Betiente, min respectivè tienst- og venligen Anmodning og Begiæreng, at de ovenbemeldte Musqveter Niels Jensen Øre en alleene overalt, både til Lands og Vands, fri, sikker, og u-behindret ville lade passere, men hannem endog, for hans gode Forholds-Skyld, ald god Villie og gunstig Befordring beviise; Hvilket jeg, imot enhver, efter Stand og Vilkor, i slige og andre Tilfælde, igien at erkiende mig erbyder.
Datum Christiania den Sex og Tyvende Octob: Ao. Et Tusinde, Syv Hundrede Halv tredsindtyve og Sex.
N.F.v.Reichwein
Produceret paa Commissariatet udi
Christiania den 12te Novb. 1756,
I:Hein
Øverst på arket er monogrammet til Fredrik 5. trykt i fine, gotiske bokstaver, og nedenfor er Generalmajor Reichwein sitt fulle navn skrevet over hele arket, så her har vi en betydelig person. Reichwein var av dansk-norsk adelsslekt som typisk for tiden, var innvandret fra Tyskland. Denne slekten kjenner vi nå ikke lenger her i landet, men litt lenger nede på skjemaet er nevnt «Hr Capitaine Huitfeldt» som er Niels Jensens kompanisjef. Dette er også et gammelt adelsnavn, men det er stadig kjent her i landet, sist ved Anniken Huitfeldt som har vært statsråd. Nederst på arket står ganske beskjedent navnet I. Hein. Dette er sikkert skriveren som har fylt ut skjemaet som så er blitt signert av selveste generalmajoren.
Det er Niels Jensen fra Fåberg som er hovedpersonen på denne skrivelse. Han blir dimittert 26. oktober 1756 etter å ha vært soldat eller «musqueteer» i to og et halvt år mens Fredrik 5. var konge i Danmark-Norge. En musketer er en soldat som er utstyrt med en muskett, hvilket er et munnladningsgevær av forholdsvis tidlig og primitiv type. Når det skal avfyres, må løpet støttes på et lite stativ som soldaten bringer med seg. Løpet er ikke riflet og det er derfor ikke så godt å vite hvor kulen havner. Altså en slags liten kanon som soldaten løper rundt med og støtter med et stativ før han kan skyte, og likevel kan han ikke være helt sikker på om han treffer på det han skyter på! En muskedunder er et mindre våpen som sendte ut flere kuler og minnet mer om en avsagd hagle, men den trengte ikke stativ og var derfor mer anvendelig for ryttere – og landeveisrøvere!
De gamle dansk-norske konger hadde ofte noe krangel gående med svenskene, men i de to årene som Niels var soldat, var det fred, slik at han ikke fikk bruk for sin muskett. Likevel blir han dimittert «formedelst tilfalden svaghet», så hva han enn led av har det knapt være en skade ervervet i strid for kongen.
Niels Jensen var født på Fåberg 1733 og levde til 1814 – det året Norge fikk sin grunnlov. De siste 52 årene av livet sitt bodde han i et slags «ingenmannsland», for i 1762 flyttet han til Avskåkålia, et gardsbruk som ligger ved grensen mellom Fåberg og Ringsaker. Denne grensen ikke var avklart før i begynnelsen av 1820-årene. Frem til da var det foreslått flere grenser, og en periode var det tegnet et kart der grensen skulle gå rett over pipa til gården, hvilket lenge levde som en god historie i familien! Det ble slik at Avskåkålia kom til å høre til Fåberg, men det ikke kom vei frem til bygda, altså Fåberg, før i 1965. Avskåkålia fikk derfor en sterk tilhørighet til Ringsaker og Mesnali, men når noen i grenda skulle døpes, vies eller begraves var de nødd til å dra til kirken på Fåberg.
Avskåkålia var i 1762 et rydningsbruk som Niels bygslet, og i 1792 klarte han å løse ut garden og bli selveier. Det hadde vært en annen bygsler Even, før på dette stedet. Even fikk bygslingsseddel i 1749, samtidig med at han var husmann på en annen gard i Fåberg slik at han måtte slite med rydningsarbeidet i Avskåkålia i den sparsomme fritiden han kunne ha. Even fikk flere barn mens han arbeidet med å rydde seg gard, men det var kun det siste barnet hans som ble født der i 1759, slik at han nok ikke kunne flytte dit før. På grunn av de uklare grenseforholdene, ble Even sterkt motarbeidet av bøndene i Messenlia som mente at Even ryddet gard i deres allmenning. Det hele endte med at huset hans brente ned og bygslingsseddelen med det, og da ga Even opp og flyttet bort. Etter Even kom Niels Jensen med ny bygslingsseddel fra kongen, og han ble på garden. Hans forhold til naboene er ikke kjent, men han ble på stedet og arbeidet opp garden sin, så de må kanskje ha kommet til en forståelse.
Året 1800 ble det lagt ned et stort arbeid av foged Lyng som utarbeidet en rapport der det blir slått fast at den jord som kongen hadde bygslet bort både til Even og Niels, egentlig tilhørte bøndene som deres allmenning, enten denne så ble eid av Fåberg eller Ringsaker slik at bonden i Mesnali som motarbeidet Even, hadde rett i at bøndenes rettigheter ble krenket av kongen. Da dette ble slått fast, hadde det vært gard i Avskåkålia i 50 år, og en kan vel anta at Niels var så godt etablert som en del av grendelaget, at han kunne fortsette. På dette tidspunktet hadde han tatt opp lån og løst ut garden slik at han var selveier, og etterpå overdro han garden til sin sønn som også het Niels.
Niels var gift med Kirsti Hansdatter, og de fikk tre barn, to jenter og en gutt. De bodde i et lite enetasjes hus med en peis i det ene hjørne og med enten ett rom eller muligvis et rom og en alkove. Ved folketellingen i 1801 bodde her husbonden som er Niels sin sønn, hans kone og to barn, begge husbondens foreldre på føderåd, bondens voksne søster samt en soldat / tjener, i alt 8 personer. Det må ha vært ganske trangt, men forklaringen på at dette kunne gå, var vel at deres personlige eiendeler og løsøre var ganske beskjedne i omfang – og i øvrig ble pantsatt ved et nytt lån i 1804. Det var hårde vilkår også for en selveiende bonde på de tider!
Niels sin sønn Niels Nielsen ble også soldat, men tidlig på 1800-tallet var Danmark-Norge involvert i Napoleonskrigene, og sønnen oppnådde ikke å få en dimitteringsattest. Han ble meldt savnet og erklært død i 1808, så der satt enken Kari med to små barn foruten sine gamle svigerforeldre og store lån både på gard og på løsøre. Vi kan glede oss over at hun snart ble gift igjen med en mann som var ti år yngre enn henne og sikkert god for å gjøre en innsats i Avskåkålia. Den gamle Niels levde til 1814 da han var 82 år gammel, slik at den svakhet han på dro seg som soldat, neppe har vært av stor betydning.
Papirer fra Avskåkålia viser at folkene der i liten grad behersket lesing og skriving. Visste Niels sine etterkommere hva som sto på arket fra 1756? De tok vare på det, så de må ha skjønt at der var et viktig papir, selv om de kanskje ikke kunne lese det. Da det ble åpnet igjen i 2000, så hadde også våre nye øyne vansker med å tyde innholdet, men vi tar - som dem - vare på det og nå henger dimitteringsattesten på veggen i glass og ramme.
Karen B